Sider

mandag 27. juli 2015

Hvorfor bretter hun ut livet sitt på denne måten? Tror hun at det er bare hun som har noe å slite med?

Jeg vet ikke om du har tenkt tanken.
Hva er det som får meg til å skrive så informerende innlegg om eget liv?
Jeg har skrevet innlegg i sommer, som naturlig ligger langt utenfor egen komfortsone,
men jeg har gode intensjoner ved å gjøre nettop dette.
Aller først vil jeg vise deg et filmklipp:


Da jeg ble syk i 2006, oppdaget jeg en verden jeg ikke visste eksisterte.
Inntil da, hadde jeg kun positiv erfaring med norsk helsevesen.
Det har vært en del sykehusbesøk og innleggelser med våre 3 sønner oppover årene.
Alt har gått så fint. Bare positive erfaringer med barn på sykehus.
Det samme med mine 3 svangerskap og fødseler. Meget godt ivaretatt i norsk helsevesen.
Og da mannen brakk benet i fjor sommer; alt gikk som smurt!
Dette kunne de, dette hadde de gjort før.
Meget bra.
Trygt å være pasient når man opplever norsk helsevesen fra sin beste side.

Men så.
Tilbake til 2006.
Jeg glemmer ikke hvordan det opplevdes, å måtte fortelle en uvanlig og rar historie til
fastlegen min.
Han som hadde fulgt meg og ungene opp gjennom flere år.
Han som hadde vært helt enestående, og som jeg trodde kjente meg ganske godt.
Han forstod meg ikke. Jeg ble møtt med vantro.

Den oktoberdagen da kroppen kollapset.
Ble lammet.
Lammelsen gikk over i løpet av noen timer.
Jeg var alene når dette skjedde.
Hjernen var tåkelagt.
Jeg husker følelsen, og jeg husker det første jeg tenkte....men så er resten tåkelagt. Husker ikke....
Jeg må ha ringt etter noen timer. Sikkert først til jobben. Så til mannen.
Jeg tror jeg tok noen dager egenmelding først.
Jeg ble ikke bedre, kroppen var i fritt fall, feber herjet i kroppen....jeg kom meg omsider til legen.
Jeg er fortsatt sjokkert over hvordan han håndterte det. Og at jeg godtok det.
Ikke en eneste blodprøve ble tatt, selv om feber herjet med meg.
Jeg fikk beskjed om at jeg var deprimert.
Jeg måtte bare ta livet med ro. Gjøre  lystbetonte ting. Og mosjonere.
Jeg kom hjem og stupte i seng.
Jeg ble i senga i 6 mnd.
Kroppen var i fritt fall....jeg har ingen annen måte å beskrive det på.

Jeg tålte ikke lys....ikke lyder...ikke berøring...ikke lukt...jeg var isolert i 1/2 år.
Kun noen få minutter i løpet av et døgn, kunne jeg være sammen med barna mine og mannen min.
Det var mildt sagt grusomt.
To ganger i løpet av de 6 mnd, tenkte jeg; blir jeg dårligere nå, så vet jeg ikke om jeg overlever.
Smertene i muskler og ledd var helt vanvittige. Hode føltes som det skulle sprenges, og luftveiene var tragiske. Potte tett....lungebetennelsene har kommet og gått siden 11 årsalderen, så akkurat DET var ikke så skremmende. Men alt dette andre, det hadde jeg aldri opplevd før.
Jeg var redd.
Jeg skjønte at dette ikke kunne være depresjon, slik legen så galant hadde sagt fra andre siden av kontorpulten sin.
Jeg kan ikke huske at han rørte ved kroppen min i det hele tatt.
Han bare antok, rett og slett. At jeg var deprimert.
Jeg har aldri hørt at febrene herjer med kroppen når du er deprimert....

Det var min mor som tok affære.
Hun jobber i Helsedirektoratet, og "kan" pasientrettigheter.
Hun mente jeg kanskje kunne ha stoffskifteproblemer, i alle fall var noe riv ruskende galt med kroppen min, og derfor trengte jeg å komme til en endokrinolog/spesialist i indremedisin.
Jeg hadde aldri hørt ordet endokrinolog, men min mor forklarte at det er en person som er ekspert på alt inni kroppen, altså en indremedisiner.
Jeg hadde virkelig ikke peiling. Jeg trengte bare hjelp.
Jeg husker at jeg ringte og fikk telefonkonsultasjon hos fastlegen, mens jeg var sengeliggende 24/7.
Han trodde meg ikke da heller, når jeg forklarte ståa.

De første blodprøvene hos fastlegen ble tatt etter 6 mnd.
Det er helt sprøtt, og burde vært ulovlig.
Der hadde jeg ligget i isolasjon, og sengebundet som det heter...
-altså når man ligger konstant i senga og bare er oppe og tisser, uten medisinsk tilsyn i noen form.

Vi fikk svar på blodprøvene.
Et avvik på en stoffskifteverdi.
Det var alt jeg hadde for å kunne kreve å komme videre til en spesialist.
(senere fikk jeg brev i posten, at det var påvist Twar infeksjon)
Omsider kom jeg til spesialist i indremedisin.
Da hadde formen min stabilisert seg noe, og jeg hadde kommet meg såpass at jeg hadde noen timer i døgnet ute av senga.
Men var lyssky, så jeg brukte solbriller innendørs, mens tårene rant av det skarpe lyset.
Lyder var så skarpe at de skar i kroppen min.
Det var vondt.
Huden brant når mannen min strøk på meg...


Indremedisineren gjorde grundig arbeid.
Ingen blodprøver kunne påvise at noe var galt.
Men sykkeltest og historien min og mine besvarelser på spesialistens spørsmål, samt at han observerte meg over tid....psykisk sykdom ble også utelukket....dette tilsammen gjorde at han kunne stille diagnose på meg.
Han spurte om jeg hadde hørt om ME (myalgic encephalomyelitis).
Jeg måtte tenke meg om, og kom på en VG overskrift som hadde gjort inntrykk på meg.
Jeg hadde såvidt lest noe om en familie som ble rammet, men det var alt jeg visste om ME.
Han gav meg diagnosen ME ut fra de strengeste diagnosekriteriene (det finnes flere varianter av diagnosekriterier) som kalles Canada kriteriene.
Han sa; 'Det finnes ingen kur for dette, det finnes ingen biomarkør for sykdommen, det finnes kun
mestringsstrategier.
Hvile er beste "medisin". Du må ikke trene, det gjør deg sykere.
Bruk aldri mer enn 70% av den energien du har NÅ, ikke det energinivå du hadde FØR.
Du må finne din måte å leve med denne sykdommen på.
Dette går mest sannsynlig ikke over, da kun 2% blir friske igjen.
Dette er alvorlig. Det er viktig at du forstår det. Du kan bli sykere dersom du pusher grensene.'

Det var nedslående.
Mildt sagt.
Men samtidig en lettelse.
En lettelse over å vite hva som var feil.
Ellers generelt vettaskremt.

Så kom jeg tilbake til fastlegen.
Han fnøs av hele diagnosen og epikrisen fra spesialist indremedisin.
Arrogansen var formidabel.
Han lo!
Han sa; hvis du har ME, så har halve Norge også ME.
Denne gangen godtok jeg ikke stilltiende hva fastlegen sa til meg.
Jeg satte han høflig og grundig på plass, og ba han om å heve sin faglige kompetanse på området.
Jeg takket for meg, og skiftet fastlege.

Den nye fastlegen er sterk nok til å si at han ikke vet, eller forstår alle ting med denne sykdommen.
Medisinen og forskningen har ikke kommet langt nok.
Ikke enda.
Men han har aldri tvilt på min historie, på min helse og på min beskrivelse av min hverdag.
Å være hans pasient er så trygt som det kan bli, ut fra kunnskapsnivå på diagnosen pr idag.
Han respekterer meg. Hører meg. Tror meg. Det er trygt.

Jeg tror jeg stopper med min personlige pasienthistorie her....
Med å fortelle alt dette, forsøker jeg å tegne et bilde av en virkelighet få kjenner til.
Det er slik at denne sykdommen er stigmatisert og trivialisert.
Det har vært liten vilje til forskning, men trenden er i ferd med å snu.
Nye studier er i gang, på internasjonalt nivå.
Det pågår et studie i Bergen, som forsker med kreftmedisiner på ME pasienter;
cellegift og et immunpreparat som heter Rituximab.
Denne forskningen har nylig fullført og publisert sin 2.fase, med oppløftende resultater.
Nå går studiene inn i 3. fase, og i løpet av 2-2,5 år, forventes det at vi har noen svar.

Jeg ønsker å spre kunnskap via sosiale medier.
Jeg orker ikke lenger å kjempe for å bli trodd.
For ja, jeg møter mange merkelige holdninger og utsagn
fra mennesker som vet altfor lite til å egentlig kunne uttale seg.
Noen hiver seg ut i debatter og diskusjoner, uten å ha kunnskap om tema overhodet.
Og jeg har fått, og får fortsatt 1000 gode råd, om alt fra omega3, til aloe vera juice og you name it.
Har man lest det i et ukeblad, så må det jo være sant? Nei, kanskje ikke.
Jeg får bibelvers klaska i hodet, av mennesker jeg ikke har snakket med på åresvis.
Det oppleves som alt annet enn kjærlighet, selv om  jeg forsøker å være raus....

Jeg tenker at det er godt ment.
Det er bare stor mangel på kunnskap.
Derfor gjør jeg noe med det. Bidrar med det jeg kan.
Jeg kan bare fortelle min egen historie.
Og jeg kan linke underveis til forskningsartikler, etterhvert.

Det er ikke til å stikke under en stol, at det er terapi i å få definere seg selv,
og ikke BLI definert av andre.
Derfor velger jeg åpenhet, da får det heller koste meg litt...
Jeg deler ting nå, som jeg aldri har våget å dele før.
I sommer har jeg vært like dårlig som jeg var i sykdommens akutte fase, de 6 mnd i mørket.
Det er grusomt å ligge der, uten at noe hjelper.
Uten særlig håp om bedring.
Når jeg har ligget i mørket i sommer, har tankene mine gått til de mange tusen,
fordelt i alle etniske grupper, begge kjønn, alle aldre, som ligger i mørket på tiår etter tiår.
De sykeste.
For ME opptrer i forskjellig alvorlighetsgrad.
De som har ME i svært alvorlig grad, er så dårlige,
at legene beskriver deres livskvalitet som kreftpasienters siste stadium.
Det er alvorlig, og vanskelig å ta inn over seg.
Og slik ligger de sykeste i mange, mange år!
Jeg ønsker å bruke min stemme, for de stemmeløse.
Og for meg selv.
Fordi jeg kan.
Fordi jeg er frisk nok.

Erna Solberg har også sagt sin hjertens mening om denne pasientgruppen,
og behandlingen ME pasienter har fått i norsk helsevesen:


Hvis du fortsatt henger på, i dette lange innlegget, vil jeg få lov til å takke for oppmerksomheten.
Jeg håper budskapet når fram hos den enkelte.
Takk!

Til neste gang; alt godt!
Kathrin

søndag 26. juli 2015

I gode og onde dager





















Kor e alle heltane, synger Eggum...
Jeg kan godt gi et svar på det!
4 av dem befinner seg under mitt hustak.
Pårørende. De nærmeste.
Når et familiemedlem blir syk, rammer det ikke bare en person, det rammer en hel familie.

Når man står nyforelska framfor gud, prest og menighet, og gir hverandre sitt ja,
aner man virkelig ikke hva man sier ja til. Og godt er det...

Livet er et risikoprosjekt.
Livet er vidunderlig.
Livet er hardhendt.
Livet er vakkert.
Livet kommer i klumper.
Livet er fullt av kontraster....

Mannen min.
Ubetinget kjærlighet.
Han som elsker meg over alt på jord, og som viser det med hele seg og med alt han gjør.
Han som stiller opp, og er klippen i familien.
Han vi alltid kan regne med.
Han som er så alene om alt det praktiske.
Han som elsker meg tvers igjennom, med alle skavanker og mangler.
Han som ikke lenger har en frisk kjæreste. 
Han som også har mistet så mye.
Han som ingenting kan gjøre, når kroppen min er utslått og smertene river meg sønder og sammen.
Jeg elsker han. Jeg beundrer han. Han er den beste.
Helten min.

Ungene mine...de har blitt hardhuda....tåler en støyt...
De har vokst opp til å bli gode, varme mennesker 
med et stort hjerte for menneskene de møter i livet sitt. 
Empati er definitivt ikke et fremmedord, ei heller en mangelvare.
Tålmodige gutter. 
De har fått mange "nei, desverre gutten min, det går nok ikke".
Etterhvert som de har vokst og forstått mer, 
kommer det ikke så mange spørsmål om vi kan gjøre det ene og det andre.
De vet. De vet at det ikke funker å dra på ferie, for eksempel.
De vet at det ikke funker å ha middagsselskap.
De vet....
Jeg elsker ungene mine. Mer enn ord kan si.
Heltene mine.

Familien min...
En vakker dag, håper jeg at vi skal kunne ta igjen alt det tapte...
Om jeg ikke alltid har kunnet stille opp som mamma, på trening, kjøre hit eller dit, 
dra på kino, se høylytte guttefilmer hjemme, åpne opp hjemmet og la dem fylle huset med kompiser, dratt på turer hit og dit....og så videre og så videre...-om jeg ikke har kunnet alt dette,
er mitt høyeste ønske at jeg skal kunne stille opp som både mamma og farmor i fremtiden.
Og kjæresten min...den dagen vi kan være impulsive og "uvørne" og bare følge hjertet, uten tanke på om det kan bli "push/crash" av våre påfunn....når vi kan dra ut på nye eventyr.
Leve. Reise. Oppleve. Invitere venner over. Le...
Når svarene kommer. Når medisinen kommer. Når mirakelet skjer. Når jeg blir frisk....
Da skal det bli noe av ting! Da er det slutt på avlysninger. Guttene mine.
Heltene. Jeg vet hvor de bor...

onsdag 8. juli 2015

Drømmen versus NAV

Hvis du hadde fått velge, hva ville du valgt?
Å leve drømmen, eller NAV?

14 år gammel hadde jeg en a-ha opplevelse, da jeg besøkte blomsterdekoratørlinjen ved Sogn videregående skole i Oslo.
Jeg kjente en av lærerne, og fikk bli med henne på jobb.
Det var fantastisk. En brikke falt på plass.
Som lita jente gikk jeg grøftelangs i stille bygater. Jeg var på skattejakt.
Plukket blomster og bandt kranser og buketter.
Det var jo det fineste jeg visste, å binde blomster.
Såklart skulle jeg bli blomsterdekoratør.
-At jeg ikke hadde skjønt det før, tenkte jeg....
Med litt hjelp fra min pappa, fikk jeg meg raskt jobb som ekstrahjelp i blomsterbutikk, og stortrivdes!
Jeg var litt i himmelen, hver gang jeg var på jobb.
Når jeg tenker på min første arbeidsplass, kan jeg fortsatt kjenne alle luktene.
Jeg husker hvordan det var å bli kjent med kundene.
Latteren.
Å møte kunder i forskjellige livsfaser; forelskede buketter til en sprudlende fyr på andre siden av disken....eller vakkert sorgbinderi til hun som hadde mistet barnet sitt....og alle varianter mellom det.
Det var helt nydelig! Det var dette jeg ville.

17 år gammel, flytta jeg hjemmefra. Fulgte drømmen min.
Hadde kommet inn på Vea, statens gartner- og blomsterdekoratørskole.
Det var langt hjemmefra, men det spilte ingen rolle. Jeg visste hva jeg ville.
Årskullet var 90/91. Jeg var tidenes yngste elev.
Tidligere hadde man kommet inn på alder og praksis. Jeg hadde ingen av delene.
Jeg følte meg heldig. Velsignet.
Lykkelig for å følge drømmen min!

Etter Vea, fikk jeg jobb på La France, som i mine øyne var hjembyens herligste blomsterbutikk.
Jeg følte meg heldig. Velsignet. Igjen.
Jeg begynte tidlig å tenke på å starte mitt eget....men først ville jeg bli mamma.

Jeg ble tidlig mamma. Og ønsket å være mest mulig hjemme med barna mine.
Jeg la mine karriereplaner på hylla for en tid.
Drømmen om eget ble stadig mer konkret. Jeg brukte tiden med små barn hjemme, til å bestemme meg for hvordan jeg ville satse, og hva jeg ikke skulle satse på.
Jeg skal ikke utlevere min foretningside her, men kan fortelle at jeg ble inspirert av en forestilling som het 'Dans på Roser' til navnet på min bedrift. Dette var på slutten av 90-tallet.
Blomsterverkstedet Dans på Roser ble registrert i Brønnøysundsregisteret 13. mars 2006.
Jeg hadde planer.

En oktoberdag i 2006, sånn ved 11-12 tida på dagen, ble jeg lammet....
Høres det sært ut?
Jeg skjønner i så fall det. Men så akutt ble det.
Der startet sykdomskapitlet.
Det vil si, det hadde skurret lenge.
Men jeg vet nøyaktig hvilket øyeblikk ME slo ut meg og mine planer.

Jeg skal ikke skrive om sykdomskapitlet nå.
Jeg vil bare at du som leser dette, og som kanskje har lest om naving, om utnytting av systemet, at det er et stort problem her i landet....kanskje har du gjort deg noen tanker om naboen, en i golfklubben, ei i kirka, pensjonisten i båtforeninga -han som har båtplass 2 hakk bortenfor deg....
Jeg lyger hvis jeg sier at jeg aldri har stusset over et par tilfeller....
Og det finnes helt sikkert tilfeller.
Men la oss overlate tenkinga og bedømmelsen til de som er betalt for å gjøre det.
De som har kompetansen. De som vet hva som befinner seg bakom fasaden.
La oss slutte å lure på om kreti og preti snyter på systemet.

Jeg vil at verden skal vite at jeg hadde planer.
Jeg kan ikke kalle det en plan lenger, med svak helse er det vanskelig å legge planer.
Men jeg har absolutt en drøm! Oh, yes!
Drømmen heter fortsatt Dans på Roser....drømmen har stengulv og det er høyt under taket...i drømmen er kaffen kokt, og jeg er klar til å ta imot kunden jeg har gjort en avtale med.
Jeg bare nevner det....drømmen lever!

Så....hvis du kunne velge, hva hadde du valgt?
Drømmen eller NAV?
Jeg vet hva jeg ville valgt.

Til neste gang; alt godt!
Kathrin.

mandag 6. juli 2015

Kronisk Positiv

Strø glitter på hverdagen har vært slagordet på denne bloggen tidligere.
Strø glitter er fint!
Men alene, er det et syltynt livsmotto.
Jeg fleiper og sier at jeg har tatt master i positiv tenking, livsinnstilling, etc.etc....
Er det ett-eller-annet med positiv foran, så er sannsynligheten stor for at jeg har lært det.
-You name it, I've got it!

På tide å finne på noe annet nå.
Erkjennelse, for eksempel.
....å erkjenne situasjonen...livet, akkurat slik det er, akkurat nå.
I mange, mange år, har jeg tenkt; "det er bare akkurat nå, det går nok over".
Og det kan hende det gjør det.
Jeg er skikkelig åpen for et heidundrandes mirakel,
evt medisin eller en godt dokumentert behandlingsform,
slik at jeg og min familie kan leve et friskt liv igjen.

Jeg snakker om elefanten i rommet, den som alle kan se, men som vi helst ikke vil snakke om.
Jeg snakker om ME. Jeg snakker om det å bli alvorlig syk.
Jeg snakker om en sykdom, som i medisinens verden, fortsatt er en gåte.
Jeg snakker om alle de, som forsvinner ut av det offentlige rom, som sakte sklir ut av vennekretsen, de som blir borte fra arbeidsplassen, og aldri kommer igjen. De som aldri møter opp og ser sønnen eller datteren vinne en fotballkamp. De som ikke lenger stiller på foreldremøter eller dugnader.
Jeg snakker om de bortgjemte. De som er, mer eller mindre, husbundet eller sengebundet.
Jeg snakker om hvordan det er å leve med en omstridt diagnose.
Jeg snakker om det å være alvorlig syk, og ikke bli trodd.
Jeg snakker om å bytte lege, fordi legen ler av deg, fnyser av hva du har å si, og spørsmålene du bærer.
Jeg snakker om å finne den fantastiske legen, som forteller deg at han tror på deg.
Som respekterer og anerkjenner en sykdom medisinen vet alt for lite om. Han som er sterk nok til å svare at han ikke vet, når jeg kommer med vanskelige spørsmål.... å møte den legen som blir din hjelp i et vanskelig system. Han som er på din side.
Jeg snakker om å endelig bli trodd på, av menn i hvite frakker.
Jeg snakker om at statsministeren sier at dette er en pasientgruppe som har opplevd en skammelig behandling i norsk helsevesen, og at dette er en skandale.
Jeg snakker rett fra levra.
Jeg snakker sant.

Jeg har, omsider, innsett at jeg er fanget i egen kropp.
Det er sterke ord.
Men det er sannheten.
Inntil det skjer noe annet, er det min virkelighet. Her og nå.

Ni år har gått siden jeg sist var på jobb.
Det hadde skurret lenge, før kroppen en dag ble lam. Den nektet. Ville ikke mer.
Den hadde prøvd å si stopp lenge. Veldig lenge.
Problemet var at jeg ikke ville høre, så jeg kjørte på. Gjorde det jeg trodde var rett.
Stod på. Var sterk. Flink. Tok i bruk alt det positive og fine, som jeg er.
Men det ble så feil...jeg overkjørte kroppens signaler om at den var syk, og jeg stoppet ikke før kroppen svarte med lammelse.

Vår verden ble snudd opp ned. Alt ble annerledes. Alt!
Ungene våre var da 3, 9 og 11 år.
Jeg ble liggende.
6 mnd ble jeg liggende.
Isolert.
Uten å kunne stille opp for barna mine, gi dem kjærlighet, omsorg, snakke med dem...kun noen små minutter pr døgn, tålte jeg å være sammen med de jeg elsker.
Det var grusomt. Grusomt for ungene. Grusomt for mannen min. Grusomt for meg.

Det er 9 år siden nå. Der er vanskelig å skrive om hva som har skjedd siden.
Men jeg kommer til å gjøre det. Skrive det.
Verden skal få vite det. De hvite frakkene kan ikke lenger overse det.
Jeg må bare porsjonere det i passe doser...i takt med hva jeg evner å formidle.
Jeg har ikke skrevet dagbok disse årene. Har ikke klart å dokumentere virkeligheten.
Det skal det bli en slutt på.

Det finnes ikke medisin for ME, ingen kur.
Jeg har drevet selvmedisinering i mange år nå, i form av positivitet.
Takknemlighetsdagbok.
Jeg har jaktet på noe fint hver eneste dag.
Jeg har masse å være glad for.
Jeg er heldig, jeg har en mann som elsker meg, ubetinget.
Og tre sønner, vi opplever gjensidig ubetinget kjærlighet.
Det er stort for meg!
Det er det fineste i livet, å elske og bli elsket tilbake, 100% ubetinget.

Vi mennesker, har lett for å basere våre inntrykk på hva vi ser.
Det er dumt.
Øyeblikksbilder er et dårlig grunnlag for å danne seg bilder og teorier på et annet menneskes liv.
Men det er lett å gjøre det. Når kart og terreng ikke stemmer, skaper det et troverdighetsproblem.
Troverdighetsproblem har jeg fått kjenne på kroppen mange ganger.
Jeg er nok litt for pen i tøyet, og litt for fin på håret, til at det jeg sier kan være sant. Dessuten er jeg flink til å strikke! Jeg er nok en bløffmaker....Særlig.
Jeg har kommet dit, at kreti og preti får tro nøyaktig hva de vil...jeg bryr meg egentlig ikke lenger.
Dessuten; hva har jeg egentlig vært redd for?
Jo, jeg vet jo egentlig det; redd for å ikke bli trodd. Usynlig sykdom er komplisert.
Jeg har møtt meg selv i døra. Min stolthet. Mitt nederlag.
Det er vanskelig å gå omveier nå.
Jeg har kommet dit, at det er fantastisk at jeg selv innser, og ikke overser.
Og kanskje først da, evner jeg å formidle min sannhet til min omverden.
Jeg ser ikke bort ifra at det har en sammenheng...

Jeg har erfart at positivitet ikke kan gjøre meg frisk.
Videre har jeg erfart at livet er lettere å leve når jeg fokuserer på noe som er godt eller vakkert.
Men uten at jeg kan erkjenne min nåtid. At kroppen er syk. At den fungerer på et veldig lavt nivå.
Uten den erkjennelsen, blir alt mitt glitter kun falskhet.

Så er jeg altså tilbake på bloggen...skrivekløen har tatt meg, og det er mye som vil ut.
Bloggen trenger oppussing.
Jeg synes nå at navnet på bloggen er ironisk, men det har sin egen historie....og den skal jeg også skrive mer om
Jeg har mye på hjertet....jeg har lovet meg selv å skrive i takt med hjertet.
Det blir usminka, det blir ekte og det blir sant.
Jeg ønsker å nå enkeltmennesker og jeg håper å nå helsepersonell.
Aller mest, håper jeg at noen kjenner seg igjen, og ikke kjenner seg så inderlig alene.
Du er ikke alene! Aldri. Vi er mange.


Til neste gang; alt godt!
Kathrin.