Sider

mandag 6. juli 2015

Kronisk Positiv

Strø glitter på hverdagen har vært slagordet på denne bloggen tidligere.
Strø glitter er fint!
Men alene, er det et syltynt livsmotto.
Jeg fleiper og sier at jeg har tatt master i positiv tenking, livsinnstilling, etc.etc....
Er det ett-eller-annet med positiv foran, så er sannsynligheten stor for at jeg har lært det.
-You name it, I've got it!

På tide å finne på noe annet nå.
Erkjennelse, for eksempel.
....å erkjenne situasjonen...livet, akkurat slik det er, akkurat nå.
I mange, mange år, har jeg tenkt; "det er bare akkurat nå, det går nok over".
Og det kan hende det gjør det.
Jeg er skikkelig åpen for et heidundrandes mirakel,
evt medisin eller en godt dokumentert behandlingsform,
slik at jeg og min familie kan leve et friskt liv igjen.

Jeg snakker om elefanten i rommet, den som alle kan se, men som vi helst ikke vil snakke om.
Jeg snakker om ME. Jeg snakker om det å bli alvorlig syk.
Jeg snakker om en sykdom, som i medisinens verden, fortsatt er en gåte.
Jeg snakker om alle de, som forsvinner ut av det offentlige rom, som sakte sklir ut av vennekretsen, de som blir borte fra arbeidsplassen, og aldri kommer igjen. De som aldri møter opp og ser sønnen eller datteren vinne en fotballkamp. De som ikke lenger stiller på foreldremøter eller dugnader.
Jeg snakker om de bortgjemte. De som er, mer eller mindre, husbundet eller sengebundet.
Jeg snakker om hvordan det er å leve med en omstridt diagnose.
Jeg snakker om det å være alvorlig syk, og ikke bli trodd.
Jeg snakker om å bytte lege, fordi legen ler av deg, fnyser av hva du har å si, og spørsmålene du bærer.
Jeg snakker om å finne den fantastiske legen, som forteller deg at han tror på deg.
Som respekterer og anerkjenner en sykdom medisinen vet alt for lite om. Han som er sterk nok til å svare at han ikke vet, når jeg kommer med vanskelige spørsmål.... å møte den legen som blir din hjelp i et vanskelig system. Han som er på din side.
Jeg snakker om å endelig bli trodd på, av menn i hvite frakker.
Jeg snakker om at statsministeren sier at dette er en pasientgruppe som har opplevd en skammelig behandling i norsk helsevesen, og at dette er en skandale.
Jeg snakker rett fra levra.
Jeg snakker sant.

Jeg har, omsider, innsett at jeg er fanget i egen kropp.
Det er sterke ord.
Men det er sannheten.
Inntil det skjer noe annet, er det min virkelighet. Her og nå.

Ni år har gått siden jeg sist var på jobb.
Det hadde skurret lenge, før kroppen en dag ble lam. Den nektet. Ville ikke mer.
Den hadde prøvd å si stopp lenge. Veldig lenge.
Problemet var at jeg ikke ville høre, så jeg kjørte på. Gjorde det jeg trodde var rett.
Stod på. Var sterk. Flink. Tok i bruk alt det positive og fine, som jeg er.
Men det ble så feil...jeg overkjørte kroppens signaler om at den var syk, og jeg stoppet ikke før kroppen svarte med lammelse.

Vår verden ble snudd opp ned. Alt ble annerledes. Alt!
Ungene våre var da 3, 9 og 11 år.
Jeg ble liggende.
6 mnd ble jeg liggende.
Isolert.
Uten å kunne stille opp for barna mine, gi dem kjærlighet, omsorg, snakke med dem...kun noen små minutter pr døgn, tålte jeg å være sammen med de jeg elsker.
Det var grusomt. Grusomt for ungene. Grusomt for mannen min. Grusomt for meg.

Det er 9 år siden nå. Der er vanskelig å skrive om hva som har skjedd siden.
Men jeg kommer til å gjøre det. Skrive det.
Verden skal få vite det. De hvite frakkene kan ikke lenger overse det.
Jeg må bare porsjonere det i passe doser...i takt med hva jeg evner å formidle.
Jeg har ikke skrevet dagbok disse årene. Har ikke klart å dokumentere virkeligheten.
Det skal det bli en slutt på.

Det finnes ikke medisin for ME, ingen kur.
Jeg har drevet selvmedisinering i mange år nå, i form av positivitet.
Takknemlighetsdagbok.
Jeg har jaktet på noe fint hver eneste dag.
Jeg har masse å være glad for.
Jeg er heldig, jeg har en mann som elsker meg, ubetinget.
Og tre sønner, vi opplever gjensidig ubetinget kjærlighet.
Det er stort for meg!
Det er det fineste i livet, å elske og bli elsket tilbake, 100% ubetinget.

Vi mennesker, har lett for å basere våre inntrykk på hva vi ser.
Det er dumt.
Øyeblikksbilder er et dårlig grunnlag for å danne seg bilder og teorier på et annet menneskes liv.
Men det er lett å gjøre det. Når kart og terreng ikke stemmer, skaper det et troverdighetsproblem.
Troverdighetsproblem har jeg fått kjenne på kroppen mange ganger.
Jeg er nok litt for pen i tøyet, og litt for fin på håret, til at det jeg sier kan være sant. Dessuten er jeg flink til å strikke! Jeg er nok en bløffmaker....Særlig.
Jeg har kommet dit, at kreti og preti får tro nøyaktig hva de vil...jeg bryr meg egentlig ikke lenger.
Dessuten; hva har jeg egentlig vært redd for?
Jo, jeg vet jo egentlig det; redd for å ikke bli trodd. Usynlig sykdom er komplisert.
Jeg har møtt meg selv i døra. Min stolthet. Mitt nederlag.
Det er vanskelig å gå omveier nå.
Jeg har kommet dit, at det er fantastisk at jeg selv innser, og ikke overser.
Og kanskje først da, evner jeg å formidle min sannhet til min omverden.
Jeg ser ikke bort ifra at det har en sammenheng...

Jeg har erfart at positivitet ikke kan gjøre meg frisk.
Videre har jeg erfart at livet er lettere å leve når jeg fokuserer på noe som er godt eller vakkert.
Men uten at jeg kan erkjenne min nåtid. At kroppen er syk. At den fungerer på et veldig lavt nivå.
Uten den erkjennelsen, blir alt mitt glitter kun falskhet.

Så er jeg altså tilbake på bloggen...skrivekløen har tatt meg, og det er mye som vil ut.
Bloggen trenger oppussing.
Jeg synes nå at navnet på bloggen er ironisk, men det har sin egen historie....og den skal jeg også skrive mer om
Jeg har mye på hjertet....jeg har lovet meg selv å skrive i takt med hjertet.
Det blir usminka, det blir ekte og det blir sant.
Jeg ønsker å nå enkeltmennesker og jeg håper å nå helsepersonell.
Aller mest, håper jeg at noen kjenner seg igjen, og ikke kjenner seg så inderlig alene.
Du er ikke alene! Aldri. Vi er mange.


Til neste gang; alt godt!
Kathrin.


17 kommentarer:

  1. Flott og godt innlegg. Takk <3

    SvarSlett
  2. Heia :)

    Så utrolig godt skrevet, Katrin! Tror vi er veldig like i måten å være på og tenke på, men så er vi da også i familie. Og har samme sykdom. Ser fram til å følge bloggen din :)

    Klem, Heidi <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, Heidi =)
      Så godt at du synes det.
      Ikke utenkelig at vi ligner litt, nei, det er nok mye vi har felles.
      Takk.
      Klem, Kathrin <3

      Slett
  3. Så bra du deler. Det er nok nødvendig med en bevisstgjøring rundt denne sykdommen. Mye å lære av å lese det du skriver.
    Jeg sender en varm klem, Kathrin!
    Trine

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Trine.
      Ja, bevisstgjøring og kunnskap er nødvendig, dersom vi vil framover og oppover.
      God klem,
      Kathrin.

      Slett
  4. Takk ❤️ Eg e som deg; kronisk positiv; mæn dæ gjør meg ikkje fresk fra fibroen; mæn gjør dæ lættar å bære dæinn skjit'n 🍀🍀 Varm klæm fra nord ❤️

    SvarSlett
    Svar
    1. Nemlig. Det blir lettere å leve med. Intet mer, intet mindre.
      God klem tilbake.<3

      Slett
  5. Heier på deg <3 du er en mester med ord. Du skriver fantastisk. Forferdelig lesning, er så altfor lenge siden sist. Elsker deg, vakre, gode kjære deg. Tenker stadig på gamle gode tidene. Skriv når du kan, og hvil når du må, hils til din mann <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Tonje!
      Elsker deg også, og gode gamle tider. Gode minner i bøtter og spann! =)
      Klem.
      <3

      Slett
  6. Svar
    1. Tusen takk, Cathrine!
      Hyggelig at du syns det.
      <3

      Slett
  7. Hei! Veldig glad for å se deg tilbake på bloggen, du har vært savnet. Du skriver godt og usminket. Jeg synes det er flott at du ønsker og orker (mer eller mindre selvfølgelig) og dele, det er viktig at vi deler vanskelige ting - og jeg håper at det vil øke folks kunnskapsnivå. Jeg deler selv om ufrivillig barnløshet på min blogg, som også er et tabubelagt tema. Stor klem til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!
      Takk for hyggelig hilsen!
      Ja, kunnskap og bevisstgjøring er viktig og nødvendig.
      Å bryte tabu, er krevende. Men jeg tror det lønner seg til slutt.
      Jeg kommer på besøk i bloggen din.
      Stor klem tilbake.

      Slett
  8. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett