Sider

søndag 26. juli 2015

I gode og onde dager





















Kor e alle heltane, synger Eggum...
Jeg kan godt gi et svar på det!
4 av dem befinner seg under mitt hustak.
Pårørende. De nærmeste.
Når et familiemedlem blir syk, rammer det ikke bare en person, det rammer en hel familie.

Når man står nyforelska framfor gud, prest og menighet, og gir hverandre sitt ja,
aner man virkelig ikke hva man sier ja til. Og godt er det...

Livet er et risikoprosjekt.
Livet er vidunderlig.
Livet er hardhendt.
Livet er vakkert.
Livet kommer i klumper.
Livet er fullt av kontraster....

Mannen min.
Ubetinget kjærlighet.
Han som elsker meg over alt på jord, og som viser det med hele seg og med alt han gjør.
Han som stiller opp, og er klippen i familien.
Han vi alltid kan regne med.
Han som er så alene om alt det praktiske.
Han som elsker meg tvers igjennom, med alle skavanker og mangler.
Han som ikke lenger har en frisk kjæreste. 
Han som også har mistet så mye.
Han som ingenting kan gjøre, når kroppen min er utslått og smertene river meg sønder og sammen.
Jeg elsker han. Jeg beundrer han. Han er den beste.
Helten min.

Ungene mine...de har blitt hardhuda....tåler en støyt...
De har vokst opp til å bli gode, varme mennesker 
med et stort hjerte for menneskene de møter i livet sitt. 
Empati er definitivt ikke et fremmedord, ei heller en mangelvare.
Tålmodige gutter. 
De har fått mange "nei, desverre gutten min, det går nok ikke".
Etterhvert som de har vokst og forstått mer, 
kommer det ikke så mange spørsmål om vi kan gjøre det ene og det andre.
De vet. De vet at det ikke funker å dra på ferie, for eksempel.
De vet at det ikke funker å ha middagsselskap.
De vet....
Jeg elsker ungene mine. Mer enn ord kan si.
Heltene mine.

Familien min...
En vakker dag, håper jeg at vi skal kunne ta igjen alt det tapte...
Om jeg ikke alltid har kunnet stille opp som mamma, på trening, kjøre hit eller dit, 
dra på kino, se høylytte guttefilmer hjemme, åpne opp hjemmet og la dem fylle huset med kompiser, dratt på turer hit og dit....og så videre og så videre...-om jeg ikke har kunnet alt dette,
er mitt høyeste ønske at jeg skal kunne stille opp som både mamma og farmor i fremtiden.
Og kjæresten min...den dagen vi kan være impulsive og "uvørne" og bare følge hjertet, uten tanke på om det kan bli "push/crash" av våre påfunn....når vi kan dra ut på nye eventyr.
Leve. Reise. Oppleve. Invitere venner over. Le...
Når svarene kommer. Når medisinen kommer. Når mirakelet skjer. Når jeg blir frisk....
Da skal det bli noe av ting! Da er det slutt på avlysninger. Guttene mine.
Heltene. Jeg vet hvor de bor...

3 kommentarer:

  1. er det mulig... Jeg hadde skrevet en laaaaang kometar så klarer jeg å slette den. Typisk.

    Men jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Vi har vært maks uheldige i livet men noe godt har det kommet ut av det. Blant anna sønnene våres som har blitt veldig tolmodige, oppmerksomme, varme, omtenksome gutter sim kommer til å vokse opp til å bli bra mannfolk. Ser det allerede på min sønn som bare er rett under fem år at han er oppmerksom, hjelpsom og omtenksom. Han setter pris på de små tingene i livet av opplevelser og ting han får. Veldig takknemlig gutt. Å når det kommer til mannfolka våres så bøyer jeg meg i støvet. De er virkelig helter. Selv om de kanskje ikke forstår hvor mye de faktisk betyr for oss og barna. Prøver å si det så ofte jeg kan. Vi er ikke gift en gang. Han har aldri lovet meg noe som helst. Enda står han der sterk og trofast når det blåser som værst. De rundt oss forstår virkelig ikke hvor viktige mannfolka er for hverdagen våres. Jeg er evig takknemlig! Så noe godt har det kommet ut av denna bedritne MEn. Jeg har i hverfal blitt veldig takknemlig. Og vi er veldig heldig som har så mange fine folk rundt oss.

    Din venn i krigen Charlotte

    SvarSlett
  2. Kjære Charlotte...min venn i krigen, ja...det var treffende!
    Godt vi har vår familie.
    Takknemlighet for alt som er bra, er retningsgivende, og holder oss oppe.

    Gode klemmer, Kathrin

    SvarSlett
  3. Sterke ord, og så sanne. Jeg har en gjeng helter her i mitt hus også. Et liv som ble annerledes. ME som kom inn i familien.
    Men livsgleden skal ikke sykdom ta fra meg. Jeg har mine nærmeste, og jeg gleder meg sammen med dem. Litt annerledes enn før, men absolutt innenfor.

    Sykdom har gitt mine helter erfaringer som de gjerne kunne vært spart for. Men denne erfaring har gjort dem til mer omsorgsfulle mennesker. Og det er en viktig egenskap i en ofte kald og brutal verden.

    Gleder meg på dine vegne at du har dine helter som setter pris på deg akkurat slik du er. Takk for at du delte disse berikende ord Kathrin!

    SvarSlett